print logo

Budskapet fra vingården

 =Oslo (Norway) 04 June 2019

(Originally published: 07/2009) Når noe høres for godt ut til å være sant, er det ofte det. Europas største senter for rusbehandling er et unntak. (3891 words) - By Kari Bu

En smellvakker italiener henter oss på hotellet i Rimini. Pick-up service kalte han det på e-post. Det er ikke snakk om å betale. I San Patrignano er det ingen som betaler for noe, og de færreste får betalt for jobben de gjør fra morgen til kveld. De kaller seg en familie, selv om de er 1800 stykker. Det merkverdige senteret oppsto da forretningsmann Vincenzo Muccioli inviterte en rusavhengig jente inn i familiehjemmet i 1978.
- Han like ikke å se at ungdommer ødela livet sitt med narkotika. Først ble han anmeldt for kidnapping. Nå er gater oppkalt etter ham i hele Italia, sier Andrea Bano.

Sjåføren vår peker ut av vinduet til høyre. Der borte ligger San Marino. På alle kanter ligger vinmarker. Som nordmenn steiler vi når vi hører at tidligere rusavhengige er blant verdens fremste vinprodusenter. Alt som produseres ved San Patrignano er på linje med det beste i verden.
- Jeg pleide å lage små hunder med kaninpels. Nå tar jeg mastergrad på universitetet mens jeg jobber i San Patrignanos pressesenter, sier Andrea stolt. Han er rundt trevde år, og ser ikke ut som han har rørt et rusmiddel noensinne.

Senteret har aldri fått et rødt øre fra myndighetene, og vil heller ikke ha det. Halvparten av driften finansierer de tidligere rusavhengige selv med sin produksjon. Resten kommer fra sponsorer. De rusavhengiges familier får ikke lov å betale.
- Dere får meg til å le når dere spør om vi må betale for noe. Faren min spør om det samme. Vi trenger aldri penger, og har jeg problemer med noe, er det gratis å fikse.
Ett av Andreas problemer ligger i nervesystemet. Derfor tålte han bare heroin.
- Som 14-åring begynte jeg med hasj og kokain i ferier. Så ble det raveparty og speed. Alt unntatt heroin gjorde meg paranoid. Jeg er nok litt bortskjemt. Far ga meg moped, bil og alt jeg ønsket meg, inntil jeg ble rusavhengig. Det var vanskelig for meg å kjempe for noe.

Store vinmarker og jorder skiller San Patrignano fra omverden. Å kjøre inn på området krever tillatelse. Vi svinger inn mellom oransje murbygninger med blomsterkasser. I utkanten er hester og en egen hinderløpsbane. Hvert år møtes verdens fremste ryttere til Vincenzo Muccioli Challenge, som ble kåret til hesteverdens beste show 2006. Viktigere er det at San Patrignano har formidable resultater med rusbehandling. Fem år etter utskriving er 72 prosent av deltakerne i programmet fortsatt rusfrie. På verdensbasis er snittet 18 prosent. Vi åpner bildøra for å finne ut hvorfor.

Først må vi spise lunch. En enorm matsal har langbord og benker så langt øyet kan se. I enden står "kongestolen" til Vincenzo Muccioli. Grunnleggeren døde i 1995. Nå sitter sønnen Andrea Muccioli i stolen tre ganger om dagen. På kjøkkenet er alt overdimensjonert. Maten heises ned i digre komfyrer i stål. Flittige arbeidere vrimler rundt med lilla hodetørkle og hvit frakk. Hver dag lager de flere tusen måltider.
- E norvegese, non capito italiano, sier Andrea Bano til en av kokkene. Silvio er selv utlending. Han kom fra Kroatia til San Patrignano for tre år siden. I ti år brukte han narkotika. I dag ser han særdeles spenstig ut.
- Vi har cirka femti ulike jobbmuligheter. Nesten all mat vi serverer er produsert her. Elektrisitet lager vi også, sier han.

Det er tydelig at San Patrignano er opptatt av miljøet, selv om verken Silvio eller Andrea skjønner ordet «environment».
- Bare vent til dere møter Marco, han kan engelsk, sier Andrea. Silvio viser fram hjemmelaget ost og poteter, og en rot han ikke vet hva heter på engelsk. I dag er det pasta til forrett og lam til hovedrett. Alt som gjøres på San Patrignano er basert på erfaring.
- For meg er suksessen at du er her lenge og gjør ting i praksis. Du går ikke bare og snakker med psykologen, du lever et normalt liv, sier Andrea.

Bak oss kommer filmstjernen Antonio Banderas' dobbeltgjenger. Marco Rossi kom hit for fire år siden, da han var førti.
- I begynnelsen matet jeg kuer, okser, geiter og så videre. Så begynte jeg å jobbe på kontor. Nå organiserer jeg måltider og arrangementer.
- Er det ingen som vil dra herfra?
- Jo da, noen synes det er vanskelig å jobbe så mye. Det fins rehabiliteringssteder hvor livet er lettere.

Ingen ved San Patrignano får en eneste pille, hvis de ikke er nødt for å få sove. Til gjengjeld drikker de et glass vin både til lunch og middag.
- Myndighetene gir metadon og Subutex fordi det er billig og enkelt, sier Marco. - Slik kan de kontrollere folk. For å forstå folk, må du følge dem gjennom problemene og bygge relasjoner. Vincenzo mente at rusavhengige burde begynte å jobbe, så de ble inkludert i samfunnet. Han ville lære dem det han lærte sine egne sønner. Med vårt program kan folk gå tilbake til livet uten medisiner. Vi har ikke et samfunn for narkomane, men et samfunn for liv.

Brått fylles matsalen med hundrevis av arbeidere. Tre fjerdedeler er menn, samme andel som selgerne av =Oslo. Vi ser også en mor med baby på fanget. Hundre barn under tolv år bor på San Patrignano. Noen går i senterets egen barnehage, mens andre går på skoler i nærheten. Etter skoletid har de tilgang til multimediarom, bibliotek og fritidsaktiviteter. Rusavhengige som vil fullføre skolen har et eget studiesenter, og utlendinger får undervisning i italiensk. San Patrignano har også en offentlig godkjent yrkesskole. Som om ikke det var nok, har alle beboerne sluttet å røyke.
- Andrea Muccoli bestemte at vi skulle slutte å røyke for tre år siden. Det var et vanskelig valg, for 90 prosent av oss røkte, sier Marco.
- 98 prosent, retter Andrea Bano.

Hundre personer forlot stedet på grunn av røykeforbudet, inkludert noen frivillige medarbeidere.
- Er du virkelig motivert, er det ikke noe problem å slutte å røyke, sier Andrea. - Folk drar herfra fordi det er vanskelig å se inn i seg selv.
- Har dere noen spesiell terapeutisk metode?
- Nei, San Patrignano eksisterer fordi det er en familie. Det er ingen annen grunn. Alle må ta ansvar for alle andre. Det ser ut som et paradis, men du må huske at alle her har store problemer. Vi begynner med små ting og bygger oss opp igjen.

Vi trekker opp den prisbelønte rødvinen på bordet. Aulente Sangiovese Rubicone står også på Vinmonopolets bestillingsliste. Fire rødviner og to hvitviner lages ved San Patrignano. Det er eneste informasjon vi fant om stedet i norske medier. Verken Andrea eller Marco har møtt noen fra Norge, selv om senteret har 8000 besøkende hvert år. Nylig var prins Edwards kone Sophie her. Snart kommer Formel 1-stjernen Michael Schumacher.

For ti år siden var snittalderen blant beboerne 35 år. Nå er den 24. Målet er å ta inn stadig yngre mennesker. Men det er ingen øvre aldersgrense. Ingen blir heller påtvunget psykolog, selv om profesjonelle terapeuter er ansatt. Den eneste regelen vi hører noe særlig om, er forbudet mot seksuelle relasjoner.
- Når du kommer hit er du veldig sensitiv. Du kan bli forelsket ved et blikk. Det er lett å gjøre feil, og ha et forhold bare for å fylle et hull. Inntil en viss periode kan du ikke ha kjæreste. Du må bry deg om deg selv før du kan bry deg om andre, forklarer Andrea.

Par som kommer til San Patrignano blir splittet i begynnelsen. Den ene drar til et lignende, langt mindre sted en halvtime unna. Gravide kvinner får føde på San Patrignanos anerkjente sykehus. I 1985 var halvparten av alle som kom hit HIV-smittet. Vincenzo Muccioli var en handlingens mann, og ville slett ikke vente i ti år på autorisasjon. Han bygde et illegalt medisinsk senter som samarbeidet med verdens fremste HIV-sykehus. I dag er bare førti beboere HIV-smittet.

Etter lunch tar vi en luftetur under trærne og møter Francesco (32). Han forteller raskt at han jobber i teknisk avdeling. Han ble født i Roma og flyttet med foreldrene til San Diego i California som ettåring.
- Etter 11. september 2001 fikk USA strengere lover mot kriminelle innvandrere. Jeg ble arrestert og ødela den ene sjansen jeg fikk til å forbedre meg. Plutselig kunne jeg ikke dra tilbake til USA på ti år. Det var på tide å spørre mamma om hjelp.

Moren leste om San Patrignano på internett. Stedet passet for en som helst ville hjelpe seg selv.
- Jeg visste ikke at noe slikt som dette eksisterte. I begynnelsen plaget det meg at jeg ikke kunne dra noe sted. Nå er jeg vant til det, og har alt jeg trenger her. Forpliktelser, respekt og og utholdenhet var fremmed for meg før. Jeg var innestengt i en verden av narkooppførsel. Da jeg kom hit var jeg som en fjortenåring, slik jeg var da jeg begynte med dop. Nå skjønner jeg mye bedre hvorfor jeg aldri klarte å oppnå noe.

- Her lærer vi å være fornøyd med det vi har. Det var jeg aldri før. Jeg hadde mange opplevelser jeg ikke ville byttet bort, men nå vil jeg ta livet i egne hender. Når vi føler oss bedre, får vi ansvar. Etter et år her fikk jeg min egen "elev", og skjønte hvordan jeg selv var da jeg kom hit. Du ser deg selv i denne personen, og vil at han skal se det du har sett. 19 år gamle Andrew fra England er med meg hele døgnet.
- Hvor er han nå?
-
Han venter rundt hjørnet, hehe.

Metamfetamin var Francescos favorittdop. Et stoff som kan produseres hvor som helst bare du har kjemikaliene.
- Mange studenter bruker met for å holde seg våkne, og jenter bruker det som slankemiddel. Stoffet får deg til å tro at det hjelper mot mye, men det ødelegger livet ditt. Det gir en psykose som gjør at du klør og piller på huden. En fra Texas her har brukt det, men det mest populære i Europa er heroin og kokain.

Francesco har tidligere prøvd rusbehandling i USA.
- Eller, jeg prøvde ikke egentlig, tilføyer han. - Vi satt i et klasserom tre ganger i uka, og tok urinprøve en gang i uka. Så fort jeg fikk mulighet til å manipulere, gjorde jeg det. Det er lett å tukle med urinprøver, og mange av rådgiverne hadde ikke selv vært rusavhengige. De skjønte ikke hvordan jeg tenkte og hva slags triks jeg brukte. I San Patrignano er alle som meg. Da jeg kom hit lurte jeg på hvor terapeutene var. Nå skjønner jeg at de beste terapeutene er de som lever med deg 24 timer i døgnet og gjennomgår det samme som deg.

En e-post var alt som skulle til før Francesco fikk komme på intervju. I utgangspunktet kan alle få plass i San Patrignano, men du må være motivert og ikke ha alvorlige psykiske lidelser.
- Vi tar også sjanser med folk, sier Marco. - Julen for et par år siden fant vi en mann liggende i veien. Han var kommet helt fra Canada. Vi kunne jo ikke si nei til ham.
- Hvor mange har dere kapasitet til å ha her?
- For ti år siden var vi 500 flere enn i dag. Blir det fullt, vil nok Andrea Muccioli bygge ut. Så mye elsker han å hjelpe folk.

- De setter deg sammen med de rette menneskene og finner en jobb som passer til deg, sier Francesco. - Du får sjansen til å skjerme deg fullstendig fra omverden. Alle farer og muligheter uteblir. Det hjelper også at det varer i fire år. Det tar tid å komme ut av rusmentaliteten. Gikk jeg ut herfra nå, ville jeg sannsynligvis tatt stoff. Har du en bitteliten ting som plager deg, faller du tilbake.
- Hvis du ikke føler deg sterk nok etter fire år, kan du fortsette å bo her?
- Ja, så klart. Noen ber om å få leve her. De stoler ikke på at de kan klare seg utenfor. Da blir de evaluert for å finne ut om det er best for dem.

Marco og Andrea følger oss til snekkerverkstedet. Her jobber menn i sennepsgule frakker. På velbrukte høvelbenker lages både kunst og bruksgjenstander. San Patrignanos arbeidsstokk har svært tradisjonell kjønnsfordeling. Når vi kommer til vaskeriet, ser vi bare jenter. De bretter klær og sengetøy på lange benker. Selv har de hvite frakker og oppsatt hår. Også her møter vi flere fra Kroatia. Sukkersøte Vjera (37) forteller at Kroatia fikk store rusproblemer etter krigen.
- Det er ikke lett å drepe noen. Med dop slipper du å tenke. Vi har en stor depresjon i landet. Først kom det mye heroin, de siste fem årene har det også vært mye kokain og ecstasy.

Vjera brukte dop i tolv år. Hun hadde en rik kjæreste og trengte aldri å kjøpe noe selv.
- Ingen av vennene mine var rusavhengige, og bare kjæresten min visste at jeg var det. Jeg levde to liv og løy hele tiden. Vi møttes for å ruse oss lenge etter at forholdet tok slutt. De siste fem årene følte jeg bare smerte. Jeg prøvde å slutte på egen hånd, men ble så deprimert at jeg aldri snakket med folk eller forlot huset. En dag hoppet jeg ut av vinduet og brakk begge beina.


Hun har vært i San Patrignano i to og et halvt år. I begynnelsen var det forvirrende.
- Først visste jeg ikke en gang hvorfor jeg begynte med stoff. Smerten var min beste venn. Hver gang litt smerte ble tatt bort, følte jeg meg først dårlig. Etter halvannet år hadde jeg to personer innvendig som sloss. Den gamle og den nye Vjera. Hun der var den første jeg stolte på, sier Vjera, og peker på en eldre, blond dame i vaskeriet.
- Går du til noen terapeut her?
- Nei, terapeuten min er ansvaret mitt. Jeg jobber og følger en jente fra Georgia. Før jeg kom hit sto jeg aldri opp klokka seks. Det var ikke lett å begynne med det.

Etter jobb er hun sammen med jentene på rommet. Hun liker å hjelpe dem. De eneste gangene hun er alene, er når hun er syk.
- Jeg tenkte at dette var min siste sjanse. En ting i livet må jeg fullføre. Derfor vil jeg gjøre alt jeg trenger å gjøre her, og hver dag lærer jeg noe nytt. Vi jobber fra halv åtte til tolv. Så spiser vi, og jobber igjen til seks. Lørdag jobber vi til fire, og søndag har vi fri.
- Hvor får dere klær fra når dere ikke kan dra noe sted og handle?
- Foreldrene sender klær. Her i vaskeriet har vi kurver med klær og numre. Alt er organisert.

Kroatiske Dalka er ti år yngre enn Vjera, og hadde også en kjæreste som var rusavhengig.
- Jeg taklet ikke at kjæresten min tok heroin, men jeg trengte ham, så jeg begynte selv. Jeg var ikke komfortabel med andre folk. Da jeg kom hit for fire år siden, var jeg jaget ut hjemmefra. Jeg måtte selge stoff og hadde ikke noe fast sted å bo. Mens jeg har vært her, har broren min dødd av overdose. Den andre broren min er i fengsel. Han var også her, men dro etter fem måneder fordi motet sviktet. Søskenbarna mine og kjæresten min har også vært her. I sommer vil jeg reise hjem og se hva jeg finner. Jeg vil fullføre biologistudier på universitetet.

Andrea og Marco tar sjåførjobben seriøst. De kjører oss til en moderne bygning med mye glass og lys. Her ligger blant annet pressesenteret, som ikke står tilbake for noe mediehus vi har sett. Tidligere rusavhengige sitter rundt øyer av kontorpulter i et åpent landskap. De jobber med websiden og annen PR. San Patrignano utgir også et eget magasin med 12 000 abonnenter. Carlo Bozzo er leder for tjue arbeidere i medieavdelingen. Han er hvit i håret og kom hit fra fengsel i 1991.
- Bruker du dop spiller det ingen rolle hvor gammel du er, du er alltid et barn. Å bli kvitt avhengigheten betyr å bli voksen.

Carlo hadde vært rusavhengig i femten år da han kom til San Patrignano. Det er lett å svare på hvorfor han valgte dette stedet.
- Jeg sendte ut mange brev, og Vincenzo var den eneste som svarte. Han skrev til meg: "Hør her, jeg bryr meg ikke om grunnen til at du er i fengsel. Vil du komme hit, er døren åpen. Men du må vite en ting: Vi må starte et opplegg sammen og fullføre det sammen." San Patrignano tilbyr mange verktøy. Noen blir hjulpet av hester og dyreterapi. Noen trenger å ta opp skolegang. Det er ingen standard for hvor lenge du skal være her, for alle er forskjellige.

Han skjønner at vinproduksjon fremstår litt underlig på et sted som behandler rusavhengige.
- Vi lager vin, hahaha, men det er en grunn. Mange italienere har en liten vingård. Vincenzo åpnet døra til gården sin på toppen av åsen. Arbeid på vingården har et budskap. Er du rusavhengig, vil du ha alt øyeblikkelig, og stadig mer av det. Med vin må du jobbe tolv måneder i all slags vær. Etter et år høster vi druene sammen. Så må vi vente i to-tre-fire år før vi vet om vinen blir god. Vi lærer oss naturens språk og tålmodighet.

I begynnelsen var vinen en ordinær bordvin. Så ble anerkjente agronomer leid inn som rådgivere. Siden 1999 har San Patrignanos seks viner vært svært etterspurt. De har vunnet heder og ære på messer og gjort stedet kjent. Hvert år kommer 25 000 på mat- og vinfestival. I 2006 ble Andrea Mucciolli kåret til Årets sosiale entreprenør ved World Economic Forum.
- Europa har ikke penger til rusrehabilitering i dag, og vil ikke ha det i morgen. Mange firmaer er opptatt av sosial ansvarlighet, og noen gir oss gratis markedsføring. Hvorfor ikke trykke logoen vår på sukkeret ditt? sier Carlo. - Stolen du sitter på er forresten laget her.

Er det ingenting som går galt ved San Patrignano? Marco har aldri hørt at noen bringer inn dop. De har jo ingen penger, og velger de å dra, kan de ikke komme tilbake når de vil.
- Folk kan ha en dårlig holdning i begynnelsen, men vi følger med hverandre. Ser jeg en dårlig situasjon, griper jeg inn. Våren og sommeren er en vanskelig tid. Folk tenker på stranda, jenter og disco. De blir rastløse og trenger mer oppmerksomhet enn noensinne.

Etter åtte timer kjører Marco oss tilbake til hotellet. Neste dag kommer han igjen og henter oss.
- Jeg blir ikke stresset av dere, for jeg liker å kjøre omkring, sier han. Vi passerer utsikten til San Marino og bakeriet hvor San Patrignano baker sitt eget brød. Målet er Sp.Accio, San Patrignanos utsalg og pizzeria. Restauranten har hvitmalte mursteinsvegger og svarte langbord med grønne blomstervaser. På balkongen er tre ord hugd inn i hellene: Rispetto - Onesta - Passione (Respekt - Ærlighet - Lidenskap). Pizzeriaen er fullbooket hver kveld. Servitørene er selvsagt tidligere rusavhengige. De fleste har fullført programmet ved San Patrignano og valgt å jobbe videre her.

I første etasje er butikken. Her selges innrammede speil, blomstervasker, vesker, puter og ikke minst møbler, mat og vin. Vi får også øye på hundevalpene med kaninpels, og gisper over prisen. Den dyreste vinen koster godt over hundre kroner. Kundene er gjerne forretningsfolk.
- Kjøper du noe herfra, er det fordi du har tro på det vi gjør, sier Marco. Å tro på det de gjør er ikke vanskelig. Siden 1978 har over 20 000 rusavhengige vært innom San Patrignano. 71 prosent har fått jobb på feltet de utdannet seg i eller jobbet med her. De er fra Kroatia, Sør-Afrika, England, Sveits, USA og mange andre steder, men ingen vi møter kan huske at noen har vært fra Norge. Det vil nok endre seg nå.

 Other Language Versions

recently added

test