print logo

Fotnotefolket

 =Oslo (Norway) 29 June 2019

I Romania lever mange sigøynere på utsiden av samfunnet. Hvorfor mener så mange rumenere det er deres egen skyld? (3097 Words) - By Hanne Vardeberg

Share

=Oslo

 Romani, Bucharest Photo: =Oslo

Oktober 2008, Romania, et sted langs en togskinne mellom Bukaresti og De transilvanske alpene. Rolig risting og taus forsamling i togkupeen. Den engelske mannen foran meg har nettopp spurt om og fått vite hva vi gjør i landet.

- En sak om sigøynere, ja. Når den gjelder dem, må jeg si meg enig med rumenerne. Det er bare tull at de skal ha det så vanskelig. De trenger ikke å tigge.

- Men mange av dem er fattige?

- Mange av dem er rike.

- Men er ikke mange av dem fattige?

- Mange av dem later som de er fattige.

Han forteller at han har bodd i Romania i flere år, at han vet hva han snakker om. At de er umulige, ikke til å stole, knapt siviliserte; han forteller om barnebryllup og om barn som tas ut av skolen så de kan tigge på gata i stedet. Om folk som jukser handikap for å få mer penger. Jeg spør om hvorfor de gjør det hvis de ikke er fattige.

- Alkohol. Det er umulig å lære dem noe, men drikke og utnytte barna sine, det kan de.

Han har rett, hans uvilje føyer seg enkelt inn i hva som synes å være vanlige meninger om sigøynere blant mange rumenere: De ljuger, de vil ikke jobbe, de stjeler, de kan ikke oppføre seg og det er helt greit å si det høyt.

- Jeg er overrasket over hvor hyggelige sigøynerbarna er, med tanke på alt vi lar dem gjennomgå, sier Cristina Birsan. Hun driver en liten hjelpeorganisasjon i Sacele, en by sørøst i Transilvania. Hver ettermiddag hjelper hun vanskeligstilte barn med ting de har problemer med på skolen, alt fra å holde en saks til geografi. Og så leser de sammen.

- De blir aldri lest for hjemme, forklarer hun.

Hennes lille enkvinnes NGO (non government organization) tar imot alle som har ekstra behov, men, som så ofte ellers når det er snakk om fattige og underprivilegerte i Romania, er sigøynerne i klart flertall.

Nøyaktig hvor mange sigøynere som bor i Romania, er usikkert. Dersom de høyeste anslagene stemmer, utgjør de rundt ti prosent av en samlet befolkning på 23 millioner, og er med det landets største minoritet. Men bare rundt 500 000 krysset av for roma, som det offisielt heter, ved forrige folketelling i 2002. Opp mot to millioner gjorde det ikke, av helt åpenbare grunner: Ifølge tall fra Det nasjonale rådet for bekjempelse av diskriminering er 80 % av rumenerne imot sigøynere, 76 % vil ikke ha dem i sin familie og 60 % mener de er skitne. For romfolkets del slår det ut i hele spekteret av diskriminering; fra generell mistenkeliggjøring til åpenlys forakt.

- De behandles som dirt, sier Birsan. - Livet deres er sult, kulde og fattigdom. Men det er ikke deres feil. Vi har aldri lært dem bedre. De må lære seg hvordan de skal oppdra barna sine, hvordan de skal holde på jobber. De har ingen regler, og de kan jo ikke lære disiplin på én dag.

Hun er oppgitt, og forteller om et hull i taket på et hus i den nærliggende sigøynerlandsbyen ingen brydde seg filla om.

- Forskning viser at uten regler lever vi som dyr. Den landsbyen er en jungel, sier hun, og forteller om den gangen politiet kom for å klippe alle ledningene landsbybeboerne ulovlig hadde satt opp for å kunne koble seg på strømnettet.

- Etter det sa de at politiet hadde mishandlet dem, men, du vet, they lie.

- Men kan det ikke også tenkes at de snakket sant?

Hun tenker seg om et sekund.

- Jo, det er klart. Det er mulig de snakket sant. Det er ikke bra hvordan de behandles. Det er bemerkelsesverdig at de ikke hater oss

Om sigøynerne ikke har lagt den etniske majoriteten for hat, finnes det tallrike eksempler på at forakten går motsatt vei. Fra blogger som ber sigøynerne «pelle seg tilbake dit de kom fra» til uttalelser på ministernivå om hvordan rombefolkningen gir hele Romania et dårlig rykte. Det toppet seg i mai 2007 da landets president Traian Basescu kalte en reporter en «aggressiv, stinkende sigøynerkvinne», trass i at Europakommisjonen året før pekte på Romanias institusjonaliserte rasisme mot romfolket, og ba landet vise nulltoleranse mot enhver form for undertrykkelse og forskjellsbehandling av minoriteter.

Litteraturhistorikeren Edward Saids berømte utsagn om at sigøynerne er den eneste gruppen man kan si hva som helst om uten å bli verken utfordret på det eller motsagt, har likevel blitt tatt til etterretning. I 2001 ble Det nasjonale rådet for bekjempelse av diskriminering opprettet. Det var de som fikk presidentens uttalelser i fanget.

- Vi ga ham en advarsel. Det er ikke så mye mer vi kan gjøre, sier rådets president Csaba Ferenc Asztalos på sitt kontor i Bukaresti. - Dessverre skader ikke slike uttalelser din politiske karriere, de uttrykker bare det mange tenker.

Lista over tilsvarende ting rådet har tatt tak i er lang. De siste årene har det bøtelagt alt fra hele byer for tvangsflytting av titalls sigøynerfamilier til aviser og firmaer som åpent ekskluderer sigøynere i jobbannonser. Jeg forteller om noe jeg leste, om en plakat på et diskotek som hadde sagt «adgang forbudt for hunder og sigøynere».

 

- Sånt forekommer stadig, bekrefter Asztalos. - Og det kan man sanksjonere mot. Det er verre med artikler: Media er med på å skape en frykt som ikke er reell, men pressefriheten er vanskelig å komme utenom. Likevel blir ting gradvis bedre, vil jeg si, men vi trenger mer tid. Det er ett av de to store problemene, etter mitt syn: Journalistene har en enorm makt, og media understøtter og opprettholder rasistiske holdninger. Det andre problemet er historien.

Sigøynernes historie i Europa begynte på 1300-tallet. Da kom de første gruppene til Balkan, etter å ha vært på reisefot helt fra Nord-India, som de av uklare grunner forlot 200-300 år tidligere. Vel ankommet tok det ikke mange generasjonene før de hadde gått fra eksotiske til suspekte, og i store deler av Øst-Europa fant man da ut at de kunne settes i sving som billig arbeidskraft i stedet for å kastes ut eller tas av dage. Rettere sagt: De kunnes settes i sving som slaver.

I Moldavia og Valakia, to av de tre fyrstedømmene som senere skulle bli dagens Romania, ble slaveriet til og med nedfelt i lovverket: Å være født tsigan var det samme som å være født slave. Dermed ble tsigani en sosial gruppe, hvor det bare var «et tidsspørsmål før de ble et 'sosialt problem', kriminelle konnotasjoner inkludert,» som forfatter Isabel Fonseca skriver i sin bok Begrav meg stående. Og det er dette diskrimineringsrådets leder Asztalos viser til når han snakker om historiens andel av skyld: Det kriminelle ryktet vil alltid komme sigøynerne i forkjøpet, skyldige eller ei.

Forsker Ian Hancock, en av få av romslekt som med faglig tyngde snakker sigøynernes sak, er enig både med Asztalos og Fonseca når han i sin bok The Pariah Syndrom påpeker at sigøyneres etnisitet alltid trekkes fram når det gjelder kriminalitet, men sjelden eller aldri når det gjelder grunnleggende rettigheter. To slike rettigheter er skole og helse, Cristina Birsans hjertesaker. Eller rettere mangelen på begge. Landsbyen hun stadig kommer tilbake til, ligger rett utenfor Sacele, et par kilometer etter siste bussholdeplass. Her er det ingen lege, og skolen er så liten at elevene må gå der på skift. Barnehage finnes ikke.

- De burde saksøke staten. I 60 år har utdannelse blitt tatt fra dem. Og det fortsetter. Det finnes en Einstein i den landsbyen. Men vil han noensinne bli funnet? spør hun oppgitt.

Både helse og skole trekkes også stadig fram av alt fra FN til nasjonale interesseorganisasjoner som den store akilleshælen i arbeidet for å bedre romfolkets liv og vilkår. De dropper ut av skolen svært tidlig, og de får dårlig, om noen, oppfølging av helsevesenet. Selv klarte Cristina å åpne et lite lekerom for barna på det lokale sykehuset, men manglende finansiering gjorde at hun nylig måtte stenge det. Hun kommer stadig tilbake til misskjøtselen barna opplever der.

- Du skulle ha sett hvordan de blir behandlet på sykehuset. Du vil ikke engang vite det.

- Men hvorfor behandles de så dårlig?

 

- De er et sted mellom dyr og mennesker, svarer hun skjelmskt og sukker. - Helt alminnelige taxisjåfører og pyntelige gamle damer sier det rett ut: Drep dem. De er kanskje ikke helt som dyr, men for de fleste er de definitivt godt under det å være menneske.

Å umenneskeliggjøre andre er et velkjent grep i bestialitetens historie, et grep sigøynerne fikk sin skjerv av under slavetiden og som i dag fortsetter gjennom stereotyper som i liten grad gir rom for  individer. Deres århundrer lange rykte som ville har primært gitt dem to roller i europeisk folklore: På den ene siden er de farlig sensuelle og hemningsløse, misunnelsesverdig fri fra alle konvensjoner. På den andre siden går de for å være slu, late og arbeidssky, ute av stand til å bli en del av det samme 'siviliserte' de lykkeligvis skal ha unnsluppet.

Bymuseet i Brasov, en av Transilvanias største byer, rammer symptomatisk inn hele spekteret. Museet skryter av sine mange kvadratmetre, men blant kopper og kar fra eldgamle tider og moderne industrigesjeft, er de kun to ting som vitner som sigøynernes 700 år lange tilstedeværelse i området: en gammel reklameplakat for en romantisk operette kalt Der Zigeunerbaron og et kart over byen fra 1870-tallet, en knapp generasjon etter slaveriets opphør. Utenfor bymurene er det tegnet inn en liten husklynge med bittesmå hus og ordet Tsigania skrevet over, en tydelig slum. 'Sigøyneren' som mystisk abstraksjon møter sosialrealisme av mistrøstigste sort.

- Vi har ikke plass til noen romantiske forestillinger her, sier Simona Radu og smiler når jeg forteller om museet. Hun er selv fra Brasov og jobber som koordinator for FAST, en annen NGO i Sacele, som jobber med å bygge bedre boliger for de fattigste.

- Ingen ansetter dem fordi minst 50 prosent vil stjele, sier hun tørt.

Mexicanske Salvador jobber som frivillig hos FAST. Han sier at alle sier det her, at sigøynerne stjeler.

- Men jeg har ikke møtt noen som selv har blitt frastjålet noe av dem, sier han.

- Men naboen eller en kompis vil ha opplevd det, skyter Simona inn, og forteller at de allerede som 1. klassinger stjeler fra og angriper andre barn.

- Så når du kjenner til de dårlige sidene, vil du ikke nødvendigvis vite om de gode, forklarer hun.

De dårlige sidene de tillegges er anerkjent i så stor grad at en tidligere utenriksminister krevde at ingen lenger skulle bruke ordet roma siden det så lett kunne forveksles med rumener. Forståelig på et vis, så lenge det snakkes i overskrifter om deres kriminelle 'natur', mens deres lidelser ser ut til å ha like stor betydning som en parentes i en fotnote. Selv forfølgelsene under 2. verdenskrig, der de som eneste andre gruppe ved siden av jødene skulle utryddes som etnisk gruppe, ser ut til å være mer eller mindre glemt - «en tilfeldig episode i en så å si uavbrutt forfølgelseshistorie», som Fonseca formulerer det i sin bok. Det kan synes som om alt koker ned til ett tusenkronerspørsmål især: Hvor lang tid tar det å gå fra fornedret til fornedrende for andre?

 

Forfatter og forsker Ian Hancock mener - akademisk nok - at de trengs som syndebukker og et sted å projisere forbudte fantasier, helt i tråd med de mest seiglivede merkelappene, men også at de markerer noen kulturelle yttergrenser. Eller, som han sier: Den beste måten å bekrefte ens identitet på, er å finne ut hva man ikke er. Simona Radu, på sin side, understreker at rumenske barn ikke stjeler og at det uansett ikke dreier seg om rasisme:

- De som vet å oppføre seg og vaske seg, blir ikke plaget og har ingen problemer. Det dreier seg om hvordan du fremstår, sier hun.

Likevel vedgår hun at selv de som sier de ikke har noe imot sigøynere, vil betakke seg for å ha dem for nær.

- Folk mangler kultursensitivitet. Vi lærte ingenting om sigøynere på skolen. 90 prosent av rumenske barn vet ingenting om forholdene mange romfolk lever under, sier hun, men mener samtidig sigøynerne selv også må ta sin del av ansvaret for den skyhøye arbeidsledigheten blant dem. Det er mye de kan gjøre, mener hun, som å grave grøfter.

- Det er selvsagt uvitenhet, men få bryr seg. Begge sider mangler utdanning.

I FASTs lokaler møter vi Anca og Alina, to unge romjenter som begge jobber for organisasjonen. Simona er med som tolk, siden jentene ikke snakker engelsk, bare rumensk. Sigøynernes tradisjonelle språk romani kan de ikke; språket har dårlige vilkår i Romania, og de fleste snakker det ikke lenger. Ifølge Cristina Birsan vil de ikke lære det heller, fordi «de aller helst vil være som oss». Både Alina og Anca ville gjerne ha lært det, men det finnes knapt lærere. Det finnes heller ingen lærere som underviser i deres kultur og historie. At de opprinnelig kom fra India, var noe Anca tilfeldig fikk vite.

Jeg spør dem om de selv har opplevd å bli diskriminert. Anca sier nei, men legger til at det å være rom «ikke alltid er noe jeg sier høyt». Alina, derimot, har fått merke på kroppen hva det vil si å være tsigan.

- Da jeg skulle ha mitt første barn, lot de meg bare ligge i gangen på sykehuset. Da jeg endelig ble tatt inn på et rom, krevde tre rumenske kvinner som også lå der å bli flyttet.

Fødselen endte med minimal assistanse og ikke noe smertestillende.

Simona bekrefter at helsesystemet «stinker av diskriminering», og at mange sigøynere dør av mindre sykdommer. Ingen som lever med merkelappen tsigan vil helt kunne unngå noe av det negative så mange assosierer med det.

- Men gjør det dere ikke sinte? Snakker dere ikke om hvorfor det er slik?

- Mange er sinte, men vi snakker lite om hva det betyr, sier Anca. - Det finnes noen festivaler, men det er ikke sånn at folk organiserer seg og sier «vi er roma».

Alina bekrefter at det finnes få, om noen, tradisjoner som binder dem sammen som folk, og sier hun i grunn «bare vil være rumener».

- Men folk sier vi er roma, selv om vi ikke engang kan språket.

- Vil dere ikke vite mer?

- Bestefar fortalte litt om tiden under kommunistene. Vi ville gjerne ha visst mer, men det er ikke så viktig.

Jeg prøver å spørre om slavefortiden, om alt dette folket har gått gjennom, om de virkelig ikke vet noe, men Simona mener det ikke er noe poeng:

- De vet ikke og de bryr seg ikke. De bryr seg bare om dagen i dag.

Denne tilsynelatende likegyldigheten og glemselen fikk forfatter Isabel Fonseca til å gå på jakt etter en 'sigøynerhet'. Bortsett fra språket, som i Romania for en stor del er tapt, har de lite felles seg i mellom. «Sigøynerne har ingen helter. Ingen myter om stolte frihetskamper, om 'nasjonsbygging', om et lovet land. (...) De har ingen monumenter eller helgengraver, ingen nasjonalsang, ingen ruiner. Og ingen Bok,» skriver hun i sin bok, og mener nettopp det å ikke huske mer enn et par generasjoner tilbake er «et avgjørende trekk ved sigøynernes identitet».

De får i alle fall ikke mye hjelp. Pålitelige kilder er få og vanskelige å finne. Store standardverk om Europas historie kan finne på å fullstendig utelate dem. Selv et anerkjent og omfattende verk som Times historiske atlas nevner dem ikke med et ord.

«Skriv hva du vil», var svaret turistguiden Danut Marin fikk da han spurte en sigøynerleder om hvordan han skulle presentere romfolkets historie.

- De er kanskje ikke så opptatt av hva som har skjedd, men at vanlige rumenere ikke kjenner til slavetiden, er bare uutdannet, mener Marin.

Marin driver et overnattingssted og arrangerer Gypsy Parties med sang og musikk for sine utenlandske gjester i sin hjemby Zarnesti i Transilvania. Tradisjonell sigøynermusikk holdes høyt i hevd av mange vesteuropeere, og sammen med lokale sigøynermusikere prøver de å skape positive møter.

- De er kjent som de beste musikerne her også, men de blir likevel bedt om å spille rumensk og ungarsk musikk, ikke deres egen, forteller Marin.

Noen ganger inviterer han også med lokale rumenere på sine sigøynerfester.

- De blir alltid veldig overrasket. De har aldri blitt presentert for kulturen deres på en positiv måte før.

Marin tar oss med til en sigøynerleder i nabolandsbyen, en bulibasha. Petre Gabor megler og avgjør i stridigheter og har også sittet i parlamentet for et politisk parti som representerer Romanias rombefolkning. Han bekrefter at sigøynerne ikke jobber sammen som en felles gruppe, ikke slik ungarere gjør, landets andre store minoritet. I hans landsby er det bare 2-3 av 4000 som har en idé om historien. Men sigøynere lever i nået, sier han, og mener at kampen for å stå imot diskriminering primært verken dreier seg om uvitenhet eller mangel på bevissthet om en 'sigøynerhet'.

- Det er fattigdommen som hindrer samhold, i tillegg til å gjøre folk til lette ofre for propaganda. Likevel ser vi en økt bevissthet nå, sier han og mener, i motsetning til Anca og Alina, at mange ikke lenger vil bli kalt tsigan, et ord som også brukes som skjellsord.

- Det var ok for 5-6 år siden, nå foretrekkes rom eller roma. Men uansett vil det å være rom bety å få problemer, sier Gabor, og sier han er redd det vil bli verre før det blir bedre.

- Går diskrimineringen begge veier?

- Nei. Vi har et ordtak her som sier at en sigøyner ikke kan leve én dag blant rumenere, men en rumener kan leve i tusen år blant sigøynere.

- De har vært her i mange hundre år. Det er klart at noe har gått galt, sier Simona Radu på vei hjem fra møtet med Anca og Alina. - Men sannheten ligger et sted i midten. Alle er delaktige i dette. Samtidig er ikke så mange her opptatt av sigøynerne, de mener vi først og fremst skal hjelpe fattige rumenere. De lever minst like dårlig.

- Men er ikke rombefolkningen også rumenere?

- Sånn ser vi det ikke her, sier hun og smiler skjevt, og understreker det flere har sagt: Det finnes ikke noe enkeltord som betegner en person fra Romania.

At en rom aldri kan bli rumener gjør neppe samrøret av eldgamle fordommer, kulturell og historisk analfabetisme og generell likegyldighet enklere å trenge gjennom, eller motforestillinger mot et helt folk lettere å endre - motforestillinger som går hele veien fra regjeringshold og ned til mannen i gata, bokstavelig talt: En dag vi skal parkere, sier vår hjelpsomme parkeringsvakt helt uten foranledning at han aldri ville ha vekslet mine lei hadde jeg vært sigøyner.

- Du vet, dette livet .. for hardt, svarer han kort på mitt spørsmål om hvorfor, før han trekker på skuldrene og går videre til neste bil.

 Other Language Versions

SNS logo
  • Website Design