print logo

Armenia - Skogvokterhæren

 =Oslo (Norway) 08 February 2019

I Armenia har krigsveteraner fra borgerkrigen fått en ny jobb. Nå kjemper de for skogen. (978 Words) - By Henrik Pryser Libell

Share

- Jo visst husker jeg Norge. Et vakkert land. Veldig flotte klipper.

Armeneren Ruben Mkrtohyana tjenestegjorde som sovjetisk kommandosoldat i Nordhavsflåten fra 1978 til 1981. I de årene var han alltid klar for krig med Norge, et land han ofte kunne se fra flåten. Han er ikke den eneste i familien som har kjent krig på kroppen. Rubens far slåss i Den røde armé, hele veien til Berlin, og Rubens eneste sønn falt på 1990-tallet i Armenias blodige krig med nabolandet Aserbajdsjan.

Krigen dreide seg om enklaven Nagorno-Karabach. Ruben slåss i samme krig. Ikke i uniform, men som geriljaleder. Karabach-krigen var en «Bosnia-krig» i Kaukasus, men en som NATO ikke intervenerte i. Tilsammen halvannen million mennesker ble tvangsflyttet. Krigen kom til Rubens by, gruvebyen Kappan, i form av aserbajdsjansk milits og militære styrker, som lot det regne granater over Kappan i årevis fra skjulesteder i fjellene. Om natten gikk de til angrep på enkeltlandsbyer, og brant dem ned hvis de klarte å innta dem.

På den tiden var Ruben skogvokter i Shikagoh-reservatet, som ligger på grensen til Nagorno-Karabakh. Men som geriljaleder fikk ordet skogvokter en utvidet betydning. Nå måtte også mennesker beskyttes. Ruben ledet motstandsgruppene som forsvarte armenske landsbyer i reservatet, og hadde kommando over en gruppe på vel 30 mann.

I dag er krigen over. Nagorno-Karabach er blitt et ingenmansland kontrollert av armenerne, men de to landene har aldri sluttet fred, og den halvannen millionen mennesker som havnet på flukt forblir på flukt.

- Man må være sterk for tåle krigen, men like sterk for å håndtere freden, sier Ruben, som etter krigen gikk tilbake til sin skogvokterjobb. Forsvaret av Shikago-reservatet er blitt hans nye krig etter freden, hvor slagene står om ulovlig hogst og jakt.

- Krypskytterne her hater meg, sier han kort. - De kan være aggressive, men de er redd meg. En gang måtte jeg konfiskere sytten våpen på samme dag.

Det er ingen lite viktig krig Ruben fører. Kaukasus danner en slags biologisk bro mellom Europa og Asia. Under forrige istid ble det varme området med sine fjell og sletter et tilfluktsted for dyr og planter fra begge kontinenter. Shikago er Armenias mest artsrike reservat, og huser flere truede arter. De siste kaukasiske leopardene har det borgerkrigsherjede Shikago og Nagorno-Karabakh som noen av sine siste territorier.

Det er derfor det armenske WWF har bidratt med penger til opprustningen av Rubens skogstyrke, samtidig som Shikago-reservatets verneregler ble skjerpet for to år siden. Pengene kommer fra det norske WWF og Miljøverndepartementet og har vært med på å bidra til at skogvoktervesenet, som tidligere bare kunne beskytte skogen på papiret, nå har reell kontroll.

Ikke bare har midlene skaffet Ruben nye skogvoktere, mange av dem også tidligere veteraner fra krigen, men den lille skogvokterhæren er rustet opp med fire jeep-er, nok drivstoff, nye GPS-er, kikkerter, bedre og detaljerte kart, nye uniformer, nye våpen og et nytt hovedkvarter, samt små boder på utkikkspostene så det blir mulig å overvåke innkomstveier til reservatet.

Men lederen i WWF Armenia, biolog Karen Manvelyan, understreker at man ikke kan redde en skog bare ved å styrke skogvoktingen. Man må også hindre lokalbefolkningen i å drive tyvhogst, tyvjakt og tyvbeite ved å overbevise dem om at skogen er mest verdt urørt.

- Vi må få de lokale menneskene som lever av skogen til å ønske å verne den, sier Manvelyan. - Forskjellen på Shikago-reservatdriften under Sovjetunioen og under den nye verneplanen er at man i dag  tenker på hva lokalbefolkningen skal leve av når den ikke kan drive beite og jakt i skogen.

Han tror lokalbefolkningen etter hvert har skjønt at skogen forsvinner hvis de ikke tar vare på den. Tyvjakt utrydder arter, og overbeite utarmer bakken.

- Alle trenger mat til eget opphold, men om alle bruker av skogen blir det  mindre å leve av for alle, eller til slutt ingenting, sier han.

For å bøte på tyvbruken har Karens organisasjon derfor hjulpet landsbyene i og rundt Shikago med å komme i gang med andre tiltak som de kan få en inntekt av, som birøkting, fryktdyrking og innkvartering for reservatgjester og andre naturturister.

Det kommer noen få turister i dag, og det blir stadig flere etter hvert som standarden på veiene fra hovedstaden Yerevan blir bedre og folk derfra får bedre råd og tid til å reise i sitt eget land.

Shikago er spektulært vakkert, med sin plassering i de grønne fjellene. Mange turister kommer med et håp om å få et glimt av den kaukasiske leoparden. Det skal nok holde hardt. Den har ikke engang Ruben sett, sier han, ikke som annet enn en skygge på en fjelltopp langt unna. Av leoparden er det kanskje bare ti igjen, og flere av dem vandrer mellom Shikagoh, Karabach og det nordlige Iran.

Khorozyan har studert rovdyr i tolv år og har snart doktorgrad i den kaukasiske leoparden, men også han har til gode å se den i levende live. Man kan se hvor den har vært der den har etterlatt seg kadavre. Ofte har ulv stått på menyen. For miljøvernere i Norge er ulvekadavre en katastrofe, men i Armenia er naturverne mer bekymret for det dyret som spiser ulv, leoparden, enn for ulven.

Rovdyrforsker Igor Khorozyan sier han har hørt om debatten om ulv og sau i Norge.

- Her i Armenia bekymrer sauegjeterne seg for ulven, akkurat som i Norge. Men her må ulven på sin side bekymre seg for leoparden.

Leopardens største fiende er mennesker. De endeløse armenske og iranske fjellene den flakker rundt i, er ikke det tryggeste området å ferdes i for et rovdyr.

- Vi mistet en leopard i vinter, forteller Khorozyan. - Det var en leopard som hadde forvillet seg inn i Nagorno-Karabakh, hvor den ble skutt av en armensk offiser, og han skrøt av det i etterkant, sukker forskeren oppgitt.

 Other Language Versions

SNS logo
  • Website Design