print logo

Søppellandet – en yngleplass for kolera

 Street News Service 07 February 2019

Fluer som svermer rundt store berg av søppel er et vanlig syn i Zambias stadig voksende hovedstad. Mindre enn halvparten av byens søppel blir samlet inn. Resten blir brent, begravd i bakgårder eller ulovlig dumpet, med kolera som resultat. (1392 Words) - By Jorrit Meulenbeek

Share

SNS_EU_Lusaka_wasteland _4

 Scavengers looking for recycling materials at Lusaka's only official dump site. “I come here every day. Chinese businessmen pay us for the materials we bring in.” Photo: Jorrit Meulenbeek

I 2007 lanserte avdøde president Mwanawasa den ambisiøse "Hold Zambia ren og sunn"-kampanjen. Tre år senere er sponsede søppelkasser langs Cairo Road og andre høyt profilerte områder i byen det mest synlige resultatet. Men det er ikke mange slike søppelkasser, og de er nesten alltid fulle til randen og omgitt av en haug av søppel.

For de fleste zambiere fungerer grøftene ved veikanten som søppelkasser. Ingen ser ut til å skjemmes over å bli sett mens de kaster fra seg en flaske eller drikkeboks. I de fattigere boligområdene og i nærheten av byens markeder er illeluktende søppelhauger vanlig. Av og til blir de så store som ordentlige søppelfyllinger, og de er bare noen få meter fra der hvor folk kjøper maten sin.

"Folk bare kaster flasker ut av bilvinduet", sier drosjesjåføren Ricky Mukube. "Til og med jeg gjør det, selv om jeg vet at jeg ikke burde". Etter å ha reist til andre land i regionen, er han av den oppfatning at Zambia er blant de verste når det kommer til søppel. "I Botswana er det mye renere. Når du blir tatt på fersken i å kaste noe på bakken der, får du en bot. I Zambia henger vi langt etter".

For åtte år siden, da avfallsproblemet var på sitt verste, igangsatte byrådet i Lusaka en ny handlingsplan for å få bukt med det, og overlot søppelhåndteringen til private entreprenører.  Fordi entreprenørene oppdaget at avfallshåndtering var noe de kunne tjene penger på, gjorde dette underverker. I 2001 ble bare mellom 8 og 15 prosent av søppelet samlet inn; nå er andelen over 40 prosent.

Michael Kabungo, miljøsjef ved Lusakas Avfallshåndteringsenhet, er rask til å innrømme at denne økningen hovedsakelig fant sted i de mer velstående boligområdene, der folk er mer villige til - og i stand til - å betale for søppelinnsamling. Problemet er fremdeles stort i hovedstadens stadig voksende slumområder, der majoriteten av innbyggerne lever under svært dårlige forhold. "Privat sektor er ikke interessert i å yte tjenester i disse områdene", forteller Kabungo.

Små, lokale selskaper prøver for tiden å fylle dette tomrommet, og betaler folk et lite honorar for å gå rundt med trillebårer og traller, og samle inn søppel og frakte det til et sentralt sted. Der blir søppelet hentet av byens Avfallshåndteringsenhet, som betaler selskapene per fulle konteiner.

Det innsamlede søppelet ender opp på Chunga avfallsdeponi, den eneste offisielle søppelfyllingen i Lusaka. Men til og med der er situasjonen langt fra ideell, selv om det ikke er lenge siden deler av fyllingen faktisk ble oppgradert og forbedret. Zambias Miljøråd saksøkte nylig Byrådet for dårlig forvaltning av stedet.

Folk fra de omkringliggende slumområdene kommer dit for å lete etter ting som kan gjenbrukes, og det som verre er - mat. I regntiden er inngangspartiet så gjørmete at søppelbilene ikke klarer å nå frem til deponiet, og er i stedet nødt til å dumpe avfallet rett ved inngangen. Fordi ledelsen mangler gravemaskiner og annet utstyr, blir det meste av søppelet faktisk ikke begravd og dekket over, men blir i stedet etterlatt på bakken.

Selv om Lusakas avfallssituasjon er grunn til bekymring, er den likevel et eksempel til etterfølgelse sammenliknet med mange andre områder i Zambia, der knapp noe avfallsinnsamling finner sted i det hele tatt. Men det er Lusakas høye befolkningstetthet som gjør det til et større problem her.

Etter noen ekstremt varme måneder føles regntiden til en viss grad befriende, men kombinasjonen av store mengder vann og høye temperaturer gjør søppelhaugene til utmerkete yngleplasser for kolera og andre sykdommer.

Myndighetene annonserte nylig at sesongens første kolerautbrudd er registrert i Kanyama og Chawama, to overfylte slumområder like utenfor Lusaka sentrum. Som i mange andre slumområder, er ikke dreneringssystemet her i stand til å holde tritt med regnet. Ved at flytende søppel ofte tetter igjen rør og avløp, gjør avfallsproblemet det hele enda verre.

"Myndighetene blir hvert år nødt til å evakuere folk ut derfra, og ta hånd om dem", forteller Irene Lungu ved Zambias Miljøråd. "Dette koster mye penger; penger de heller skulle brukt på å gjøre noe med avfallsproblemet".

Chimba Chileshe, som bor i Chawama, er ikke så bekymret for å skulle pådra seg kolera fra søppelet. "Det skjer bare dersom du er uforsiktig", sier hun. Likevel føler hun at avfallet er et stort problem i området, og hun sliter selv med å finne svar på spørsmålet om hvor hun skal levere fra seg søppelet.

I likhet med mange av naboene, pleier hun for tiden å legge søppelsekkene i en grop bak huset. Men offisielt sett er dette ikke tillatt, og i løpet av regntiden er det oftere inspeksjoner. Et annet populært alternativ er å dumpe avfallet ved togsporet. "Mange mennesker gjør det, men dersom du blir tatt, kan du til og med bli tatt med til politistasjonen".

Både avfallssjef Kabungo og miljøverner Lungu understreker at man er nødt til å endre zambiernes holdning. "Folk her pleier som regel å tenke av søppelhenting er en tjeneste som myndighetene er nødt til å levere gratis, men avfallshåndtering koster faktisk penger".

Problemet blir bare mer presserende nå som man snart ikke har flere steder å dumpe og begrave søppel, sier Kabungo. Og folk begynner i stadig større grad å bli klar over helserisikoen forbundet med slik avfallshåndtering, noe som gjør dem mer villige til å betale for å bli kvitt søppelet sitt. "I regntiden øker faktisk mengden innsamlet avfall fordi folk er redde for sykdommer".

"Vi blir kanskje snart nødt til å begynne å betale for det", legger Chimba Chileshe til. Men vurderer hun faktisk å begynne å gjøre det?  "Innimellom", sier hun og ler.

Realiteten er at for de fleste zambiere, hvorav majoriteten lever under fattigdomsgrensen, er ikke det å betale for avfallshåndtering noe alternativ. Ettersom myndighetene også mangler midler til å styrke avfallsinnsamlingen og -håndteringen, er det lokale initiativ og tegnebrettene til beslutningstakerne håpet for å løse dette problemet hviler på.

FAKTABOKS: Tar sikte på kilden for å løse søppelproblemet

Uansett hvor stor innsatsen er, er det lite trolig at søppelinnsamling alene vil være nok til å løse Zambias avfallsproblem. Det er derfor myndighetene og andre interessenter nå er i ferd med å flytte fokus mot å redusere den faktiske produksjonen og bruken av produkter som ender opp som avfall.

I dette henseende henger Zambia etter andre afrikanske land. Mens Rwanda praktisk talt har bannlyst plastposer, og sørafrikanske supermarkeder i det minste får folk til å betale for dem, gjør zambiske butikkansatte fremdeles sport av å gi kunder så mange gratis plastposer som mulig, og pakker nesten hver eneste artikkel separat. Men dette vil det trolig bli slutt på nå som parlamentet har vedtatt å innføre 10 prosent avgift på importert plast fra og med januar 2011.

"De vil få kundene til å betale for posene, de har ikke noe valg. Og da kommer ikke folk til å ville ha plastposer lenger. Dette er vi veldig fornøyde med", sier Irene Lungu ved Zambias Miljøråd.

Miljørådet har vært pådriver for dette lenge. Nå strever det med å ta det hele et skritt videre og få Zambia til innføre "Utvidet produsentansvar". Dette systemet, som stammer fra Sverige, betyr at produsenter vil bli tvunget ved lov til å redusere bruken av produkter som ender opp som avfall, utvikle måter å resirkulere eller håndtere dem på, eller i det minste hjelpe til med å betale kostnadene ved deponering.

Det at industrien gir de rette incentiver kan gjøre store utslag. Resirkulering av metall er et eksempel på dette. "For noen år siden kunne du finne mye skrapmetall blant søppelet som lå spredd rundt omkring i Lusaka", forteller Lungu. "Men etter at stålfabrikker ble åpnet her, finner du det knapt lenger fordi folk nå kan tjene penger på å samle det inn".

I følge Lungu er mye av det nødvendige rammeverket for lovgivning på dette feltet allerede på plass. "Våre forskrifter er gode på papiret, men implementeringen er fremdeles veldig svak".

Oversatt fra engelsk av: Iselin Rønningsbakk

Please credit article as follows:

© www.streetnewsservice.org

 Other Language Versions

SNS logo
  • Website Design