print logo
  • Username:  
    Password:  

Den indiske drømmen er et helvete for noen

 INSP 20 February 2019

Landsbyen Yeluvahalli, en to-timers kjøretur fra Bangalore, er fjernt fra byens glassoverflater, moderne kontorbygg med stålbjelker og kritthvite storsentre som begynte å dominere byen under IT-boomen. Landsbyens omgivelser, store risåkre, kokosnøtttrær og steinformasjoner røper ikke bygdas nærliggenhet til et av verdens fremste symboler på globalisering. (1742 Words) - By Danielle Batist

Share

SNS_Indian Dream is hell for some 6

Sugunamma on the road in front of her house in Yeluvahalli, India. She managed to escape her abusive husband and is now a role model for other woman in the village.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 2

Sugunamma with the cow she bought through the women’s self-help group in the village of Yeluvahalli, India.Photo: Danielle Batist

SNS_Indian Dream is hell for some 3

Sugunamma in her birth place of Yeluvahalli, 108 kilometres from India’s IT capital Bangalore.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 4

Sugunamma in her birth place of Yeluvahalli, 108 kilometres from India’s IT capital Bangalore.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 5

Sugunamma on the road in front of her house in Yeluvahalli, India. She managed to escape her abusive husband and is now a role model for other woman in the village.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 1

Sugunamma with the cow she bought through the women’s self-help group in the village of Yeluvahalli, India.Photo: Danielle Batist

SNS_Indian Dream is hell for some 7

Sugunamma in her birth place of Yeluvahalli, 108 kilometres from India’s IT capital Bangalore.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 8

Sugunamma in her birth place of Yeluvahalli, 108 kilometres from India’s IT capital Bangalore.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 9

Sugunamma in her birth place of Yeluvahalli, 108 kilometres from India’s IT capital Bangalore.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 10

Sugunamma inside the house she built herself in Yeluvahalli, India. She managed to escape her abusive husband and is now a role model for other woman in the village.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 11

Sugunamma inside the house she built herself in Yeluvahalli, India. She managed to escape her abusive husband and is now a role model for other woman in the village.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 12

Sugunamma inside the house she built herself in Yeluvahalli, India. She managed to escape her abusive husband and is now a role model for other woman in the village.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 13

Sugunamma in her birth place of Yeluvahalli, 108 kilometres from India’s IT capital Bangalore.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 14

Sugunamma in her birth place of Yeluvahalli, 108 kilometres from India’s IT capital Bangalore.Photo: Simon Murphy

SNS_Indian Dream is hell for some 15

Sugunamma in her birth place of Yeluvahalli, 108 kilometres from India’s IT capital Bangalore.Photo: Simon Murphy


Når New York Times journalisten Thomas Friedman kunngjorde i 2005 at «jorda er flat» så var det beste eksemplet på argumentasjonen hans Bangalore. Her klarte verdens neste Silicon Valley «å konkurrere på lik linje om global kunnskap, på en måte de aldri har klart før». Friedman konkluderte med at India var hjertet av en såkalt «Globalisering 3.0». Denne «endret verden fra liten til miniatyr, samtidig som konkurransevilkårene ble mer og mer rettferdige».

Syv år etter dette har millioner av indere blitt en del av middelklassen. Spesielt kvinner har kommet langt på veien mot frihet og uavhengighet, som en del av en ung og verdensvant arbeidsstyrke. «Globalisering 3.0» har imidlertid ikke hatt den 'trickle down' effekten mange i Vesten antok den ville ha.

Verdensbanken advarte i sin siste landsoversikt at «Indias integrasjon i den globale økonomien har kommet med imponerende økonomisk vekst. Dette har igjen gitt store økonomiske og sosiale fordeler til landet. Forskjellene både når det gjelder inntekt og utvikling er derimot begge på vei opp. En stor del av befolkningen, spesielt de fattige, […] minoriteter og kvinner mangler tilgang til de ressursene og mulighetene som trengs for å høste fordelene ved økonomisk vekst».

Fjorårets sensus viste at den urbane befolkningen har doblet i de siste 60 årene, til tross for at opp mot 70 prosent av befolkningen fremdeles bor på bygda. I bygdesamfunnene rundt byen er livet fremdeles heller et mareritt enn en drøm for noen kvinner.

Sugunamma (43) sitter med beina i kors på et fargerikt teppe som nesten dekker de lille gulvet hennes. Hendene hviler i fanget hennes, mens fingrene leker med stoffet til den lysegrønne sarien hennes. Det lange, svarte håret hennes holdes tilbake med fletter. Hun ser opp for å smile til noen nysgjerrige forbipasserende, før hun vender fokuset tilbake til rommet. Stedet er ikke større enn 50 kvadratmeter, men det har alt, fra hvitmalte hyller tilpasset veggen til en liten treovn med pipe.

Når man ser Sugunamma i disse fredelige omgivelsene er det vanskelig å forestille seg henne I en verden fylt med vold, seksuelle overgrep, slaveri, drapstrusler og selvmordsforsøk. I løpet av giftemålet hennes var dette alt for virkelige farer. Hun ble giftet bort til en reisende familie når hun var 15, og ble sent langs veien for tjene penger på sang og arbeid som spådame. «Mannen min var mye eldre enn meg, og veldig dominerende. Jeg ville ikke gifte meg med han, men jeg hadde ikke noe valg. Vi pleide å samle og be om mat langs veien for så å tilberede den ved kommunale bålplasser. Hele landsbybefolkninger kom ut for å se på oss, hvor enn vi var. Jeg hatet det».

Etter at hun i 16-årsalderen fødte en datter, etterfulgt av en sønn begynte misbruket. «Mannen min ble aggressiv når han var full. Han slo meg med en kjepp, eller hva annet han kunne finne. For det meste var det ingen som gjorde noe. Problemer mellom mann og kone blir aldri diskutert i offentligheten».

Så snart det ikke lenger var penger igjen fant Sugunammas mann andre måter å betale for alkoholen sin på.  «Først stjal han smykkene mine. Han solgte til og med øreringene og armbåndene mine. Han rev dem rett og slett av meg. Så solgte han klærne mine, helt til jeg ikke lenger hadde noen sari å ta på meg lenger. Han solgte alt vi hadde i huset, til og med kjeler og kar. Vi hadde ikke kjøkkenredskaper vi kunne lage mat med lenger». Når volden ble uutholdelig dro Sugunamma tilbake til morens hus, 11 kilometer unna. Hun var derimot ikke lenger velkommen der. «Du er gift nå, så du tilhører dem nå» sa moren.

Det verste skulle derimot fremdeles komme. Når paret en dag gikk hjem langs bygdas vannreservoar begynte de å krangle.Tanken var dyp og nesten tom, og han dyttet henne over kanten. Sugunamma falt helt ned til bunnen, men kom heldigvis fra det med livet i behold. Forsøkene på å skade henne alvorlig stoppet derimot ikke der. «Mange ganger prøvde han å tvinge hodet mitt ned i vanntanken for å forsøke å drukne meg. Han pleide også å slå barna».

Etter en av de verste voldshandlingene rømte Sugunammas datter, som på den tiden fremdeles var et lite barn, hjemmefra. Hun var savnet i to dager. Mens mannen sov lette Sugunamma etter henne dag og natt, inntil hun til slutt kom til rette. Hun hadde gjemt seg under en lav bro. Ved en annen anledning hadde barnet gjemt seg inne i en av naboenes skur. Sugunamma husker hver detalj av dette vonde minnet. «Naboen brukte skuret til å avle silkeormer, og han måtte derfor holde råtter og grisunger unna skuret. Når han brukte stokken sin til å slå på skurets vegger kom hun løende ut. Hun ble livredd for lyden av stokken som traff veggen. Disse øyeblikkene lever alltid med meg».

Vold og seksuelle overgrep innen ekteskapet er ofte ikke anerkjent som kriminelle handlinger i indisk bygdekultur. Sugunammas ekteskap med en mann hun fryktet betydde at seksuelt samkvem med han ville falt under den vestlige definisjonen av voldtekt. «Jeg pleide å ligge i mørket og vente på at han kom hjem. Når han var full merket jeg det med en gang. Han ville banke på døren og rope ut navnet mitt. Jeg kunne lukte alkoholen på ånden hans og han tvang meg til å ligge med han. Det var veldig smertefullt, men jeg prøvde å ikke lage noen lyder, av frykt for å vekke barna. Ofte våknet de, og kom for å banke på døren. Jeg kunne se øynene deres fra under lakenet. Det var det aller verste».

Sugunamma led av dype depresjoner og prøvde to ganger å ta sitt eget liv. «Jeg tenkte på selvmord hele tiden. Det eneste som stoppet meg var å se på barna. Hvem ville de hatt hvis jeg ikke var der? Jeg tenkte til og med på ta mitt og deres liv samtidig, men så så jeg ansiktene deres og visste at jeg måtte kjempe. Jeg tenkte ofte på å rømme, men hvor kunne jeg gå? Jeg hadde ingen, og ikke en gang min egen mor ville ha meg tilbake. Jeg satt fast».

Vendepunktet kom når Sugunamma oppdaget at mannen forsøkte å selge henne og barna som slaver. Han tok dem med til byen Hyderabad, men slavehandleren han ville selge dem til hadde forlatt byen. I løpet av en rast på hjemveien vekket hun barna og flyktet. Det var den siste gangen hun så mannen sin.

Tre vanskelige år fulgte, hvor tobarnsmoren gikk fra landsby til landsby for å lete etter arbeid. Med tre tomme mager og uten et sted å bo var hver dag en kamp for å overleve. Barna kunne ikke gå på skole, og måtte ofte hjelpe til med dagsarbeidet på gårdene. Som en enslig kvinne uten noen beskyttelse fra en mann ble Sugunamma ofte antastet av fremmede. På et tidspunkt flyttet hun til Bangalor for å jobbe som husholderske. Her måtte hun flykte fra flere arbeidsgivere.

Barnas utdanning var grunnen til at hun til slutt bygde opp motet til å dra tilbake til fødestedet sitt. «Deres utdanning og framtid var viktigere en alle de vanskelighetene jeg måtte møte».

Hun var redd for at mannen kom til å finne henne igjen, men han kom aldri tilbake, og hun fant seg til rette.

Som den første skilte kvinnen i landsbyen måtte Sugunamma sloss mot mange fordommer, selv fra hennes egen familie. Selv om moren hadde godtatt hennes retur til landsbyen fikk de ikke lov til å bo i familiehjemmet. I stedet fikk hun en liten eiendom ved siden av. Av kokosnøttblader bygde Sugunamma et lite skur, men kun et lite plastikkstykke holdt ikke når monsoonregnet ble for tungt. «Hver gang det regnet måtte jeg vekke barna og legge dem under plastikklakenet. Der brant en liten parafinlampe. Noen ganger tilbrakte vi flere timer der før regnet stoppet».

Når den lokale veledighetsorganisasjonen Prakruthi startet en selvhjelpsgruppe for kvinner i Yeluvahalli for seks år siden var Sugunamma en av de første som ble med. Med hjelp fra den skotske veledige organisasjonen SCIAF ble det startet kollektive låne og spareprosjekter. Disse gjorde det mulig for Sugunamma å kjøpe en ku og tjene til livets opphold gjennom melkesalg. Sakte men sikkert bygde hun opp noen sparepenger som hun brukte på å kjøpe flere kuer, og til slutt hadde hun nok til å bygge seg sitt eget hus.

Som en del av selvhjelpsgruppen fikk Sugunamma endelig lese- og skriveferdighetene hun trengte for å føre regnskap og gjøre administrative oppgaver. Når en stilling som kokk ved den lokale skolen ble utlyst hjalp de andre gruppemedlemmene henne med å søke og få jobben.

Mest av alt har gruppen gitt henne motet til å konfrontere fortiden sin. «Jeg er ikke redd lenger. Jeg er veldig åpen med barna, og vi snakker ofte om det livet vi levde. Det har hatt en stor innflytelse på livet deres. Spesielt sønnen min har hatt det vanskelig. Han blir sint og spør meg «hvorfor måtte dette skje med oss?» Jeg ber han gi slipp på det. Det viktigste er tross alt at vi har friheten vår nå».

Sugunamma reiser seg fra stuegulvet og strekker hånden ut til en av hyllene på veggen. Der åpner hun en liten eske og tar ut et bilde. Det viser to små barn, henholdsvis seks og fire år gamle. Dette bildet ble tatt bare uker før familien flyktet fra den tyrannen de kjente som ektemann og far. Hun stryker bildet og fingrene stopper når de kommer til sønnens ansikt. «Han ser akkurat ut som sin far, men han kommer til å skape sin egen framtid».

Veikanten langs veien fra landsbyen til Bangalore er dekket med store reklameplakater som kommuniserer med den nye middelklassen. Den aller største viser et bilde av et høyt, hvitt og skinnende leilighetskompleks. Under bildet står å lese «Hvis du vil ha et uavhengig hjem, så er dette akkurat noe for deg». For Sugunamma vil betydningen av et uavhengig hjem aldri bli det samme.

NOTE TO EDITORS: PLEASE ADD THE TEXT BELOW TO ANY INDIA PIECES YOU PUBLISH. TO INSERT YOUR LOCAL CONTACT DETAILS, CLICK HERE.

Du kan hjelpe

I [insert country], jobber SCIAF sammen med [insert member organisation] for å kunne tilby mobilitetshjelpemidler, protester, fysioterapi og tilgang til utdanning og sysselsetting for mobilitetsreduserte mennesker. De tilbyr også frø, verktøy, trening og mikrofinanslån for fattige familier på landsbygda. For å donere penger til deres arbeid i India og rundt om i verden, gå til [insert URL] eller ring [insert phone number].

Oversatt av Håvard Sandvik

Photo captions

1, 4, 5. Sugunamma på veien foran huset hennes i Yeluvahalli, India. Hun klarte å flykte fra en voldelig ektemann og er nå et forbilde for andre kvinner i landsbyen. Photos: Simon Murphy

2, 6. Sugunamma sammen med kuen hun kjøpte gjennom kvinnenes selvhjelpsgruppe i landsbyen Yeluvahalli, India. Photos: Danielle Batist

3, 4, 7-9, 13-15. Sugunamma i hjembygda Yeluvahalli, 108 kilometer fra Indias IT-hovedstad Bangalore. Photos: Simon Murphy

10-12. Sugunamma inne i huset hun bygde selv i Yeluvahalli, India. Hun klarte å flykte fra en voldelig ektemann og er nå et forbilde for andre kvinner i landsbyen. Photos: Simon Murphy

 Other Language Versions

SNS logo
  • Website Design